Det Norske Akademis Ordbok

avfinne

avfinne 
verb
BØYNINGavfinner, avfant, avfunnet
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk afvinden, tysk abfinden, grunnbetydning 'bli kvitt noen, betale noen hans tilgodehavende'; sammensatt av ab 'av, fra, bort, ned' og finden 'finne'
BETYDNING OG BRUK
UTTRYKK
avfinne seg med
finne seg i (noe)
; (måtte) akseptere (noe)
  • hun [har] maattet avfinde sig med hans letfærdighet
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 72 1923)
  • Helen prøver å avfinne seg med ideen med å gå en tur
     (Liv Køltzow Hvem har ditt ansikt? 120 1988)
  • [Munch] har i årevis avfunnet seg med ganske tarvelige omgivelser, har ikke holdt hoff, har ikke ønsket å imponere eller skape inntrykket av falsk suksess
     (Ketil Bjørnstad Historien om Edvard Munch 193 1996)
  • Caroline Amalie … forble den diskrete, fromme hustru, som visste, – og avfant seg med, at store deler av ektemannens liv lå utenfor hennes horisonter
     (Lars Roar Langslet Christian Frederik II 223 1999)
  • Christiane avfinner seg med at tilgangen på vilt bestemmer menyen
     (Anka Ryall Polare kvinner 82 2022)