augur
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; auguren, augurer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
auguren
ubestemt form flertall
augurer
FULL BOKMÅLSNORM
ETYMOLOGI
fra latin augur 'en som tar varsler; spåmann', grunnbetydning 'fuglebeskuer', trolig avledet av avis 'fugl'
BETYDNING OG BRUK
1
historie
medlem av et romersk presteskap som hadde til oppgave
å ta varsler (særlig av fuglenes flukt og skrik) og tyde dem
SITAT
-
jf.jeg har, kanskje i likhet med min far før meg, blitt en simpel augur(Jan Christopher Næss Jotapata LBK 2001)
2
mest spøkefullt
ledende og innviet person
| jf. storaugur
SITATER
-
augurerne smilte
-
mangen skjult hemmelighet, som kun en liten krets av tobakkens augurer kjenner til
-
den store augur ble først nervøs og så sint og gav ugreie forklaringer [da han ble konfrontert]
-
dypest sett har Norge som det første land i Europa brutt definitivt med munkeveldet, revet språket ut av hendene på augurene som svindlet med det, – og gitt det til folket – hvis eiendom det alltid har vært| fra artikkelen «Den norske revolusjon» (1935)
-
Arbeiderpartiets og Høyres ledelse, augurene i det norske etablissementet
-
språkreformismens augurer