Det Norske Akademis Ordbok

augur

augur 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; auguren, augurer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
auguren
ubestemt form flertall
augurer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[æugu:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin augur 'en som tar varsler; spåmann', grunnbetydning 'fuglebeskuer', trolig avledet av avis 'fugl'
BETYDNING OG BRUK
1 
historie
 medlem av et romersk presteskap som hadde til oppgave å ta varsler (særlig av fuglenes flukt og skrik) og tyde dem
SITAT
  • jf.
     
    jeg har, kanskje i likhet med min far før meg, blitt en simpel augur
     (Jan Christopher Næss Jotapata LBK 2001)
2 
mest spøkefullt
 ledende og innviet person
 | jf. storaugur
SITATER
  • augurerne smilte
     (Øvre Richter Frich Halvkunstnere 42 1925)
  • mangen skjult hemmelighet, som kun en liten krets av tobakkens augurer kjenner til
     (Øvre Richter Frich Boken om tobakk 83 1934)
  • den store augur ble først nervøs og så sint og gav ugreie forklaringer [da han ble konfrontert]
     (Wilhelm Munthe Litterære falsknerier 165 1942)
  • dypest sett har Norge som det første land i Europa brutt definitivt med munkeveldet, revet språket ut av hendene på augurene som svindlet med det, – og gitt det til folket – hvis eiendom det alltid har vært
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 63 1976)
     | fra artikkelen «Den norske revolusjon» (1935)
  • Arbeiderpartiets og Høyres ledelse, augurene i det norske etablissementet
     (Finn Gustavsen Kortene på bordet 88 1979)
  • språkreformismens augurer
     (Lars Roar Langslet I kamp for norsk kultur 9 1999)