arroganse
substantiv
UTTALE[aroga´nsə]
ETYMOLOGI
via fransk arrogance, fra latin arrogantia 'fordringsfullhet, selvgodhet, innbilskhet, overmot', avledet av arrogare 'være påtrengende,
ta seg til rette'; jf. tysk Arroganz
BETYDNING OG BRUK
det å gjøre seg viktig
; selvgodhet
; hovenhet
; innbilskhet
EKSEMPLER
-
opptre med arroganse
-
vestlig arroganse
SITATER
-
beskyld mig ikke for arrogants, fordi jeg uforbeholdent siger dette(Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre 158 (1838) Jørgen Moe)
-
han [hadde] en god portion af den almindelige throndhjemske selvgodhed og arrogants(Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 399)
-
Knut Gribb forundrede sig over den andens ostentative arrogance, men han forblev taus(Lys og Skygge 1908/nr. 8/17 Kristian F. Biller)| fra fortellingen «I sidste Øieblik»
-
han måtte smile litt av hennes freidige arroganse
-
symptomer som depresjon og mangel på initiativ vil kunne stå i kontrast til pasientens ytre fremtreden, med arroganse og skrytende selvhevdelse