Det Norske Akademis Ordbok

arianer

arianer 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; arianeren, arianere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
arianeren
ubestemt form flertall
arianere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[aria:´nər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter senlatin arianus (substantivert adjektiv); avledet med suffikset -er av arianisme eller av personnavnet Arius (gresk Areios); etter en libysk geistlig (ca. 250–ca. 336), hvis lære betonet Guds absolutthet og Sønnens (Kristi) underordning under Faderen, som skapt av Faderen
BETYDNING OG BRUK
særlig kirkehistorie
 tilhenger av Arius, av arianismen
SITATER
  • arianer eller tilhængere af Arius, der ikke erkjendte Christi guddom
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,2 135)
  • østgoterne var kjetterske arianere
     (Børre Qvamme Italia 38 1955)
  • kirkemøtets dom over de kjetterske arianerne
     (Trond Berg Eriksen Augustin 23 2000)
  • Konstantius 2. (keiser fra 337 til 361) var en ivrig tilhenger av og støttespiller for arianerne
     (Christine Amadou Bysantinerne 109 2025)