apposisjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; apposisjonen, apposisjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
apposisjonen
ubestemt form flertall
apposisjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[aposiʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin appositio (genitiv appositionis), 'tilføyelse,
tillegg', verbalsubstantiv til apponere 'sette, stille, legge ved eller til', av ad og ponere 'legge, sette, stille'
BETYDNING OG BRUK
grammatikk
utfyllende, nærmere bestemmende tillegg til et setningsledd
i syntaktisk parallellstilling til dette
EKSEMPEL
-
i «Stockholm, Sveriges hovedstad» er «Sveriges hovedstad» apposisjon til «Stockholm»