Det Norske Akademis Ordbok

apoteose

apoteose 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; apoteosen, apoteoser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
apoteosen
ubestemt form flertall
apoteoser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[apoteo:`sə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk apotheosis 'opphøyelse til gud'; jf. apo- og teo-
BETYDNING OG BRUK
i gresk antikk
 opphøyelse av et menneske til guddom
SITATER
  • først måtte … tyrannen sin apotheose få
     (Henrik Ibsen Digte 136 1875)
  • operaen endte med en apoteose. Orfeus løftes opp til himmelen og får plass blant stjernene
     (Børre Qvamme Opera, operette og ballett gjennom tidene 15 1999)
  • «Prins Eugens apoteose» heter [figur]gruppen som var bestilt av ham selv, og visst er mennesket Eugen her opphøyet til guddom
     (Elsbeth Wessel Wien 136 1999)
litterært
 hyllest
; forherligelse
SITATER