Det Norske Akademis Ordbok

apostrofe

apostrofe 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; apostrofen, apostrofer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
apostrofen
ubestemt form flertall
apostrofer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[apostro:´fə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra gresk apostrophe 'bortvending', verbalsubstantiv til apostrephein 'vende bort', av apo- og strephein 'vende'; jf. apostrof
BETYDNING OG BRUK
retorikk, litteraturvitenskap
 (plutselig og/eller høytidelig) henvendelse eller tiltale til fraværende, tenkt eller død person (eventuelt gjenstand, idé, sted eller begrep)
SITATER
  • likegyldig hvilket emne som avhandles, – straks springer man over i retorstilen med direkte apostrofer, spørsmaal, utrop, oprop, – indledet med et: Nordmænd! Medborgere og Medborgerinder! Brødre! Klippesønner!
     (Samtiden 1910/450 Carl W. Schnitler)
  • [en] tiltale, der poeten vender seg bort fra leseren, kalles apostrofe, og var et mye brukt virkemiddel i romantikken. Ett eksempel er hvordan Henrik Wergeland påkaller våren i et av sine dikt: «O Foraar! Foraar! Red mig!»
     (Aftenposten 14.09.2014 /del 2/11)