Det Norske Akademis Ordbok

andpusten

andpusten 
adjektiv
BØYNINGandpustent, andpustne
UTTALE[a`npust(ə)n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
omdannet etter forpusten, se forpustet, jf. middelnedertysk vorpūst, vorpūstet, fra middelnedertysk ambörstich 'trangpustet'
BETYDNING OG BRUK
som har vanskelig for å trekke pusten (på grunn av anstrengelse)
; stakkåndet
EKSEMPEL
  • han blir lett andpusten
SITATER
  • jf.
     
    [hun] kastede [vantene] aandpusten fra sig hen paa stolen
     (Jonas Lie Familjen paa Gilje 7 1883)
  • sjelden
     
    jeg er aandepusten, hed og tørst
     (Nils Collett Vogt Musik og Vaar 39 1896)
  • da jeg fik tag i dem, var jeg saa andpusten, at jeg ingenting aarkede
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 148 1903)
  • en jente kommer andpust ind
     (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder I 235 1904)
  • Rosa var saa altereret og talte andpustet
     (Knut Hamsun Rosa 46 1908)
  • hun hadde sprunget og var varm og anpust
     (Johan Falkberget Bør Børson jr. 17 1920)
  • han ropte andpustent til henne: – God aften
     (Dag Solstad Spiraler 45 1965)
  • opplevelsene ble like – alle like andpustne
     (Liv Køltzow April/November 7 1983)
  • overført
     
    livet hennes som «alene-foreldre» … var ofte litt andpustent
     (Liv Køltzow April/November 9 1983)
     | hektisk; anstrengende
  • han ble nesten andpusten av å holde følge
     (Torgrim Eggen Hilal 183 1995)
  • jeg var så andpusten at jeg så vidt klarte å snakke
     (Tove Nilsen Stygge hunders forening 36 2000)
  • gleden over å bli andpusten er absolutt størst når jeg er i god form
     (Geir Selbæk Demens 156 2023)