Det Norske Akademis Ordbok

amper

amper 
adjektiv
BØYNINGampert, ampre
UTTALE[a´mpər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig fra nedertysk amper 'bitter i smaken'; samme ord som norrønt apr 'hard, vond, besk; sørgmodig'; jf. svensk amper, dansk hamper 'bitter, skarp (om smak); bitter, skarp, hard (om sinnelag)'; beslektet med latin amarus 'bitter'; jf. amarell
BETYDNING OG BRUK
1 
irritabel
SITATER
  • en amper unge
     (Tryggve Andersen Samlede fortællinger III 17)
  • Siri … var blit nervøs og ampr
     (Peter Egge Inde i Fjordene 354 1920)
  • det var en amper stemning ved bordet
     (Agnar Mykle Lasso rundt fru Luna 461 1954)
  • det var ampert på banen en stund, og dommerne mistet mye av taket på kampen
     (Aftenposten 04.02.1971/17)
  • han svarte ampert, nesten fornærmende, som om han ønsket å egle
     (Jan Kjærstad Erobreren 97 1996)
  • Iversen dirigerte pianoet med sammenbitt uttrykk og ampre armbevegelser
     (Tove Nilsen Nede i himmelen 53 2010)
  • [han] banker på døren, temmelig ampert
     (Per Qvale Trabant 183 2013)
  • «Trodde du hadde druknet,» sa Kari ampert
     (Johan Harstad Darlah 70 2014)
2 
dialektalt
 ukuelig
; seig
SITAT
  • aa for en helse, amper og uvisnet paa alle maater
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 132 1917)