allure
substantiv
UTTALE[aly:´r]
ETYMOLOGI
fra fransk allure, til aller 'bevege seg, gå'
BETYDNING OG BRUK
foreldet
måte å gå, bevege seg på
; måte å opptre på
SITATER
-
allerede Fru Gundersens apparition i første akt overbeviste os om, at hun ikke var i forstaaelse med rollen; hverken den tunge sorte fløielsrobe eller den alvorlige holdning og allure passede for den kokette, erobringssyge Fru Faber(Aftenposten 02.04.1881/2)
-
han nærmede sig med fagter og allurer, der gjengav mægleren