Det Norske Akademis Ordbok

allitterasjon

allitterasjon 
substantiv
BØYNINGen; allitterasjonen, allitterasjoner
UTTALE[alitəraʃo:´n]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra nylatin allitteratio (genitiv allitterationis), verbalsubstantiv til allitterare, sammensatt av ad og en avledning av littera 'bokstav'
BETYDNING OG BRUK
metrikk
 rim som består i at trykksterke ord begynner med samme konsonant eller med forskjellig eller samme vokal, især alminnelig i eldre germansk diktning og i etterligning av slik diktning
 | jf. bokstavrim, fremlydsrim og stavrim
SITATER
  • reiselitteraturen, hvor man griper to stedsnavn med allitterasjon som «Fra Akershus til Akropolis» [og] «Fra Nordsjøen til Nubien»
     (Wilhelm Munthe Boknåm 278 1943)
  • lydlige varianter av sammenstillingsgrepet er: rim, assonans og allitterasjon (eller, mere generelt, gjentagelsen)
     (Jostein Børtnes Polyfoni og karneval 71 1993)
  • vakre allitterasjoner, strofer fra et nasjonaldikt alle en gang hadde kunnet
     (Jan Kjærstad Erobreren 378 1996)
  • – Du er fast som en fola i fisken, sa han …«Fast som en fola», hva er det for slags uttrykk? – En allitterasjon, vennen min, de to ordene begynner med samme bokstav: fast som en fola
     (Roy Jacobsen Ismael 161 1998)