Det Norske Akademis Ordbok

allianse

allianse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; alliansen, allianser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
alliansen
ubestemt form flertall
allianser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[alia´ŋsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk alliance 'pakt, forbund, forbindelse', verbalsubstantiv til allier; se alliere
BETYDNING OG BRUK
mest politikk
 forbund (særlig mellom stater, organisasjoner eller politiske partier), normalt sluttet ved formell overenskomst om felles opptreden eller gjensidig støtte
 | jf. entente
EKSEMPLER
  • inngå en allianse med en annen stat
  • alliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia 1882–1914 (trippelalliansen)
  • en allianse mellom Venstre og sosialistene
UTTRYKK
Den Hellige Allianse
historie
 avtale mellom europeiske fyrster, sluttet i 1815, om «i den hellige treenighets navn» å herske over sine folk med faderlig autoritet og støtte hverandre i kampen mot politiske uroelementer
overført, ironisk, spøkefullt
EKSEMPEL
  • den uhellige alliansen mellom legemiddelindustrien og den medisinske forskning