Det Norske Akademis Ordbok

allé

allé 
substantiv
BØYNINGen; alleen, alleer
UTTALE[ale:´]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk allée, substantivert perfektum partisipp (i femininum) av aller 'gå'
BETYDNING OG BRUK
1 
vei med en rekke (særlig plantede) trær på hver side med korte mellomrom
 | jf. lindeallé
SITATER
  • store gamle trær i en allé, som fører til gården
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 1 1886)
  • overført
     
    vandre fremover i en allée af skuffelser
     (Alexander L. Kielland Fortuna 70 1884)
  • matgyldne solstraaler siver ned over os gjennem alléens lindetrær
     (Lorentz Eckhoff Paul Verlaine og symbolismen 30 1923)
  • fra Hafslund Herregård gikk det fra gammelt av en allé i de fire himmelretninger, med enorme trær, metertykke
     (Tore Stubberud Råtten sol LBK 2008)
  • det hvite huset gløder for enden av den lange alléen
     (Hege Duckert Katti Anker Møller 186 2023)
2 
rekke av trær, av søyler o.l. som markerer en slik vei
EKSEMPEL
  • plante en allé