Det Norske Akademis Ordbok

adspørre

adspørre 
verb
UTTALE[a:´dspørə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form adspørge, av gammeldansk atspøre, med norsk -rr-, tilsvarer norrønt spyrja (at) 'spørre'; jf. ad og spørre
BETYDNING OG BRUK
litterært, nå sjelden og mest i perfektum partisipp
 henvende seg til med spørsmål
; spørre
SITATER
  • adspørge Herren
     (2 Krøn 18,6 eldre oversettelse)
  • substantivisk
     
    den adspurgte prated det bort
     (Knut Hamsun Rosa 40 1908)
  • den ene efter den anden av arbeiderne maatte ind for at bli adspurt om ovnsdøren
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter I 245)
  • i adjektivisk perfektum partisipp
     
    man [fant] rundt om i hans lommer en rekke visittkort lydende på navnet Gerard Molineux…. Adspurt om dette var personens navn svarte denne bekreftende
     (Johan Borgen Min arm, min tarm 123 1972)