Det Norske Akademis Ordbok

øverheit

øverheit 
substantiv
BØYNINGen; øverheita
UTTALE[ø:`vərhæit]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av øver, dialektal variant av øvre, med suffikset -heit, dialektal variant av -het
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
SITATER
  • nu kjører jeg ut og ber sammen til et stort selskap. Øverheita og alt, som fint er
     (Johan Bojer Troens Magt (1909) 84)
  • «øverheita» vilde han heist ikke ha noget med
     (Hans Aanrud Fortællinger I 136 1923)