Uttale, utdypende opplysninger

Hovedretningslinjen for NAOBs uttaleangivelse er formulert slik av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (2000): «NAOB skal gi standarduttalen av oppslagsordet i en såpass romslig fonematisk skrift at brukerne med rimelighet kan lese sin uttale ut av den, uansett regional bakgrunn». Begrepet standarduttale (normalspråklig uttale) kan defineres eller forklares på flere måter. I 1907, da denne uttalen av ordene utgjorde grunnlaget for den store rettskrivningsrevisjonen («fra dansk til norsk»), ble standarduttalen beskrevet som den man fant i «det almindelige dannede talesprog, d.e. den uttale som i den største del av landet er den sedvanlige i dannede folks omhyggelige, men ukunstlede dagligtale». I tredje utgave av Norsk uttaleordbok (1969) sies det slik: «den normaluttale som stort sett er rådende blant folk med høyere allmenndannelse i hovedstaden og andre byer på Østlandet». Denne uttalen går som regel under navnet standard østnorsk. Det østnorske språkområdet omfatter Østlandet og Trøndelag.

Enkelt kan det sies slik: standarduttalen av et ord er leseuttalen – eller: den måten man uttaler ordet på hvis man blir bedt om å uttale det der det står alene, utenfor setningssammenheng.

NAOB viser uttale av usammensatte ord, uansett om de «uttales som de skrives» og ikke byr på problemer for innfødte nordmenn, f.eks. få, gate, mel, venn. Likeledes vises uttalen av de aller fleste avledninger, men sjelden av sammensatte ord. Eksempelvis angis uttale av det usammensatte meteor, og av avledningene meteorisk, meteorisme, meteoritt og meteorittisk, men ikke av sammensetningene meteorkrater, meteorstein og meteorstøv. – Ved prefikser/førsteledd og suffikser/sisteledd som har egen artikkel, gis det som regel uttale.

Mer om vokaler og diftonger

Antallet vokaler er ni, som i skriftspråket: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å; de kan være lange eller korte. Imidlertid ser vi bort fra forskjell i kvalitet. Rogalendingens lyse a-lyd og østfoldingens mørke gjengis med samme tegn: a. Likedan med u-lyden, som kan nærme seg o i midlandsmålet (dialektene fra Vest-Telemark til Nord-Gudbrandsdal). – I tillegg til de ni kommer den såkalte schwa, den korte, slappe e-lyden som især østnorsk har i utlyd (sist i ordet) og i trykklett sistestavelse – skriftspråket har e og lydskriften ə (schwa), f.eks. kake [ka:`kə] , fisker [fi`skər], synes [sy:`nəs].

Stavelsesdannende l-lyd og n-lyd er angitt med schwa i parentes (ə) foran: mandel [ma´nd(ə)l], liten [li:`t(ə)n]. Her uttales vanligvis ingen vokal; det er den stemte (sonantiske) konsonanten alene som danner stavelsen.

Skrivemåte og lydskriftgjengivelse for diftonger er slik: kai [kai], stein [stæin], hoie [hoi`ə], huie [hui`ə], høy [høi], halloi [halåi´], soya [såi´a], sau [sæu]. – En uttale av au som i store deler av landet tenderer mot [øu], er likeverdig; det er derimot ikke den sørøstnorske [ævv]. – Gjengivelsen av diftongen ei med [æi] bryter med tradisjonen i uttaleordbøkene, frem til og med 1969, men det later til at startpunktet for diftongen er lavere i dag enn for et par generasjoner siden, og vi har villet reservere [ei] for mange av de engelske lånordene hvor startpunktet er [e], f.eks. lady [lei´di].

De øvrige engelske diftongene som er aktuelle i NAOB, er transkribert slik: lockout [lå´k:aot], knowhow [nåo´hao].

Mer om konsonanter

Til forskjell fra andre ordbøker viser NAOB lang konsonant (og dermed kort forutgående vokal) med et kolon: legge [le`g:ə], masse [ma`s:ə] kontra lege [le:`gə], mase [ma:`sə].

Lydene [l] og [r] (lateralene) har flere varianter i norsk. Den såkalte tynne [l] kan ha en j-holdig klang (være palatalisert), enten geografisk bestemt eller (i de senere år) sosialt eller aldersmessig bestemt. Lyden vises bare på én måte, f.eks. falle [fa`l:ə]. – Tykk l (retrofleks flap) vises med L, som i tæl [tæ:L]. Lyden finnes bare i østnorsk, og de som ikke har den i sitt talespråk, bruker normalt [æ] pluss vanlig [l]; noen foretrekker [e], som ordboken for øvrig anbefaler i hæl, pæl (påle), (like)sæl.

Også r-variantene (vibrantene) gjengis bare på én måte i lydskriften – med [r] – som dermed dekker både tungespiss-r, skarre-r og et par sjeldne varianter. – Konsonantforbindelsene rd, rl, rn og rt uttales i østnorsk oftest som én lyd (retrofleks), mens områder med skarre-r ikke har retrofleks uttale. I store deler av Vestlandet uttales forbindelsene som to lyder, med tungespiss-r. Disse r-forbindelsene angis slik i lydskriften: ferdig [fæ:`rdi], farlig [fa:`rli], barn [ba:rn], fart [fart]. Når slike sekvenser uttales med to lyder også i østnorsk, står det bindestrek mellom r og følgende lyd: rettferdig [retfæ´r-di], årle [å:`r-lə], garni [gar-ni:´], cortex [kå´r-teks].

Den såkalte sj-lyden (frikativ) er én lyd i østnorsk, mens den i sørlandsk og vestlandsk uttale har to elementer, henholdsvis s + j og sj + j. Ordbokens uttaleangivelse er [ʃ] (esj). – Forbindelsene rs og rsj assimileres til én lyd i østnorsk. Det angis etter samme prinsipp som r-forbindelsene nevnt ovenfor: person [pærso:´n], porsjon [pårʃo:´n].

Sekvensen s + l i begynnelsen av ord (i fremlyd) uttales mer eller mindre som [ʃl] i østnorsk. NAOBs gjengivelse er alltid [sl], f.eks. slutte [slu`t:ə]

Forbindelsene ld og nd etter kort vokal uttales i de fleste ord som [l:] og [n:] i det meste av landet, og ordboken gjengir denne uttalen: kulde [ku`l:ə], bonde [bo`n:ə]. Uttalen på Vestlandet er [ld] og [nd].