jøye verb BØYNINGjøyet, jøyet, jøying preteritum jøyet perfektum partisipp jøyet verbalsubstantiv jøying UTTALE[jøi`ə] ETYMOLOGI trolig til jøye (interjeksjon); jf. jeie BETYDNING OG BRUK refleksivt jøye seg jamre seg ; si å jøye meg SITAT jentene som sat i sengen og jøiet sig (Sigurd Sivertsen Ramsvaag 110 1921)