Bøyning

For all bøyning gjelder at en kortversjon vises på samme linje som ledeteksten BØYNING. Linjen avsluttes med et pluss-symbol. Ved å klikke på dette får man bøyningen vist i skjemaform, og med bøyningsformene knyttet sammen med bøyningskategoriens betegnelse. Valgfrihet som gjelder hele bøyningsmønstre (paradigmer), skilles med /, mens valgfrihet i staving av enkeltformer skilles med «eller». Bøyningsmønstre lar seg lese loddrett i den ekspanderte visningen.

Genus (kjønn) og bøyning av substantiver

Den ubestemte artikkelen i bøyningens kortversjon vises i det utvidede bøyningsfeltet med både genus (kjønn) og ubestemt artikkel. Bestemt form entall og ubestemt flertall gis ved de usammensatte ordene. Sammensatte ord bøyes som sisteleddet når ikke annet er oppgitt.

skole – bøyning en; skolen, skoler

barneskole – bøyning en

GENUS maskulinum

UBESTEMT ARTIKKEL en

Unntak fra dette oppgis:

mor – bøyning en; moren, mødre
livmor – bøyning en; livmoren, livmorer

Obligatorisk a-endelse i riksmål oppgis, likesom valgfri endelse -en/-a:

ku – bøyning en; kua, kuer eller kyr
brygge – bøyning en; bryggen / brygga, brygger

Merk at i riksmål / moderat bokmål brukes ubestemt artikkel en også for femininum, jf. ku ovenfor.

Der bokmål har valgfrihet maskulinum/femininum mens riksmål / moderat bokmål bare har maskulinum, er femininum satt i parentes:

avgift – bøyning en; avgiften, avgifter

GENUS maskulinum (femininum)

UBESTEMT ARTIKKEL en

BESTEMT FORM ENTALL avgiften

UBESTEMT FORM FLERTALL avgifter

NAOB viser som hovedregel ikke bestemt form flertall, bare ubestemt form.

tog – bøyning et; toget, tog
eple – bøyning et; eplet, epler

Substantiver som normalt bare forekommer i flertall, oppføres med denne formen:

meslinger – bøyning flertall
pianofingre – bøyning flertall

Verbalsubstantiver

Se lenger nede under Bøyning av verb.

Bøyning av adjektiver

Adjektivets form i intetkjønn entall angis fullt utskrevet:

pen – bøyning pent
trygg – bøyning trygt

Regelmessig flertall (på -e tillagt grunnformen) angis ikke (former som pene og trygge). Derimot:

brå – bøyning brått, brå
langsom – bøyning langsomt, langsomme
voksen – bøyning voksent, voksne
flekkete – bøyning flekkete variant: flekket
ekte – bøyning ubøyelig

Alle adjektiver kan i prinsippet brukes adverbielt – knyttes til et verb; de får da intetkjønnsform, og det markeres ikke. Slik f.eks. ved adjektivet stor:

en stor seier (adjektiv) – han seiret stort (adverb)

I noen få tilfeller kan et opprinnelig adverb brukes og til dels bøyes som adjektiv. Da angis det slik:

punktvis adverb, adjektiv

Bøyning kan vises i artikkelen hvor den adjektiviske bruken omtales; det skjer i form av eksempel eller sitat. Det dreier seg alltid om regelmessig bøyning:

en punktvis fremstilling, et punktvist resymé, punktvise fremstillinger

Ved sammensatte adjektiver hvor siste ledd ikke er adjektiv alene (samdannelser) oppgis flertallsformen:

rakrygget – bøyning rakryggede

Likedan ved sammensetninger hvor siste ledd er perfektum partisipp:

bortkastet – bøyning bortkastede
forbauset – bøyning forbausede

Gradbøyning oppgis når komparativ og superlativ dannes med vokalforandring (omlyd) eller med ord av annen herkomst (suppletivbøyning):

stor – bøyning stort; større, størst
liten – bøyning lite, små; mindre, minst

Bøyning av verb

For usammensatte verb oppgis alltid preteritum og perfektum partisipp samt verbalsubstantiv dannet med suffikset -ing, -ning og/eller -else når det finnes:

klynke – bøyning klynket, klynket, klynking
leve – bøyning levde / levet, levd / levet
dømme – bøyning dømte, dømt, dømming
velge – bøyning valgte, valgt, velging
tro – bøyning trodde, trodd
bety – bøyning betydde eller betød, betydd, betydning
skrive – bøyning skrev, skrevet, skriving, skrivning
bryte – bøyning brøt, brutt, bryting, brytning
drikke – bøyning drakk, drukket, drikking
bære – bøyning bar, båret, bæring
gi – bøyning gav eller ga, gitt, giing, givning
fare – bøyning for, fart, faring
holde – bøyning holdt, holdt, holding

Der det oppgis flere verbalsubstantiver, skilles disse med komma. Mange ganger har det vært naturlig å gi verbalsubstantivet en egen artikkel. Det gjelder når substantivet har fjernet seg langt fra det verbale (fra handlingsinnholdet i verbet) som ved holdning, men også mange ganger ellers, som ved skrivning. Om verbalsubstantivet er behandlet i verb-artikkelen eller i en egen artikkel, har som regel vært avgjort skjønnsmessig. Det er alltid lenket fra verb og til verbalsubstantiv og omvendt.

Adjektiver dannet av partisipp oppføres ofte for seg, enten i egen artikkel, f.eks. henrykt, eller i en egen betydning under verbet med partisippformen fremhevet, f.eks. fengslende, utsatt. Også her er valget mellom to oppføringsmåter ofte truffet ved skjønn. Også her lenkes det begge veier.