Det Norske Akademis Ordbok

særing

særing 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; særingen, særinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
særingen
ubestemt form flertall
særinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[sæ:`riŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av sær med suffikset -ing; jf. særling
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 sær person
EKSEMPEL
  • hun er litt av en særing
SITATER
  • en fåmælt særing. Sa ikke et eneste ord til meg
     (Anne B. Ragde Berlinerpoplene 138 2004)
  • de stirrer mot oss, fordi vi er to særinger
     (Ketil Bjørnstad Til musikken 150 2004)