disipling substantiv BØYNINGen; disiplingen, disiplinger genus maskulinum ubestemt artikkel en bestemt form entall disiplingen ubestemt form flertall disiplinger FULL BOKMÅLSNORM UTTALE[disi´pliŋ] ETYMOLOGI avledet av disippel med suffikset -ling BETYDNING OG BRUK sjelden disippel ; lærling ; elev