Det Norske Akademis Ordbok

disipling

disipling 
substantiv
Informasjon
BØYNINGen; disiplingen, disiplinger
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
disiplingen
ubestemt form flertall
disiplinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[disi´pliŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av disippel med suffikset -ling
BETYDNING OG BRUK
sjelden
 disippel
; lærling
; elev