Det Norske Akademis Ordbok

behøvle

behøvle 
verb
BØYNINGbehøvlet, behøvlet, behøvling
preteritum
behøvlet
perfektum partisipp
behøvlet
verbalsubstantiv
behøvling
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[behø´vlə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og høvle; etter tysk behobeln, jf. dansk behøvle
BETYDNING OG BRUK
foreldet
 høvle til
; glatte med høvel
i adjektivisk perfektum partisipp
 
behøvlet
 veloppdragen
; beleven
 | jf. ubehøvlet
SITATER
  • hver søndagsaften avholdtes her dans, og ved siden herav diverterte den mindre behøvlede del av medlemmerne sig med slagsmaal
  • fra det hold var kritikken dog noe mer behøvlet
     (Jan Jakob Tønseth Prosten LBK 2013)
(særlig) som verbalsubstantiv, om eldre forhold
 
behøvling
 svennedåp for snekker (som bestod i at svennen ble lagt på en benk og høvlet med kunstige redskaper)
SITAT
  • i tillegg til dette kommer at snekkernes laugsartikler av 4 november 1682 uttrykkelig forbød behøvlingen, snekkernes svennedåp