Første kapittel: «EN SKILDVAGT» (Aftenposten 20.12.1914)

«Verdenshistoriens aasgaardsrei red omkring i luften. Alle livets onde aander var sluppet løs. Den ensomme mand syntes han saa, hvorledes der steg tunge hvide dampe op af jorden og blandede sig med menneskenes aande. Og ud af den mørke dis steg der underlige forvredne skikkelser med vældige rovdyrhoveder og dumme, grusomme øine. Men mellem de mægtige megærer slyngede der sig et baand af dybgrønne farveskiftninger som et flimrende nordlysbelte.»

Denne serien begynner med et typisk kjellerord: da nordmenns vokabular ofte var preget av det franske (f.eks. heter Shakespeares The Taming of the Shrew på fransk La Mégère apprivoisée (Den temmede megære)), var «megære» en lettere misogyn term som kunne dukke opp hos språkmektige forfattere som Nils Kjær og Frich. Måten ordet brukes av sistnevnte her er litt spesiell og dekkes ikke av ordbokdefinisjonen vår: det refereres tydeligvis til de tre erinnyene eller furiene (latinsk navn), som het Alekto («uopphørlige/aldri hvilende»), Megaera («motstrebende»), og Tisifone eller Tilfousia («hevngjerrig ødeleggelse/mordhevner»). Her har tydeligvis Megaera gitt navn til hele trioen, og ordet megære er nok ment å fremkalle et bilde av monstruøse hevngudinner som pisker opp krigsstemningen på slagmarken. Frich benyttet seg hyppig av slike mytologiske referanser.

Til ordbokartikkelen over vil vi gjerne ha et sitat fra norsk litteratur eller presse som inkluderer ordet megære. Ingen spesielle kriterier denne gangen. Les mer om hvordan man kan finne gode sitater på konkurransesiden vår.