KANONERNES SJEL. EN KRIGSROMAN (1914/1915)

LITT OM FORFATTEREN ØVRE RICHTER FRICH (1872–1945)

Frich var en av landets mest leste forfattere da de første bindene av Norsk Riksmålsordbok ble redigert på 1930-tallet. Likevel finner man ikke et eneste belegg med hans navn i de seks bindene som denne ordboken omfatter, og som er grunnlaget for NAOB. Mens mange lesere i senere generasjoner har sett på Frich som en «guilty pleasure» med suspekte politiske assossiasjoner (vi beveger oss ikke inn på Frichs holdninger og sleivspark her, men nøyer oss med å skyte inn at den eneste gruppen han virkelig synes å forakte gjennom hele forfatterskapet er ... pene, unge menn, tydeligvis den delen av menneskeheten som den lite adoniske Øvre minst kunne identifisere seg med), skyldes nok Frichs fravær i ordboken at han var en kommersiell forfatter, en «romanfabrikk» som skrev kioskveltere uten å bry seg om hva d'herrer akademikere og kritikere måtte mene. Selv om redaksjonen i NAOB ikke har som uttalt mål å hente inn belegg fra all populærlitteraturen som er blitt utelatt av tidligere leksikografer, gjør den historiske distansen det lettere for oss å verdsette slike bøker utfra hva de byr på rent språklig, og heller glemme at de ofte fulgte bestemte suksessformler.

Når NAOB lanseres i desember 2017, vil antall Frich-belegg ha økt fra 0 til cirka 3000. Dette skyldes at vi anser at denne «føljetonisten», tross sine svakheter og ujevnheter, representerer en språkkunst som har tilført noe til norsk språk og litteratur. Enkelte vil kanskje heller karakterisere stilen som «blomstrende» enn som kresen, men ville ikke ordboken ha vært fattigere uten sitatene i listene under, som gir en smakebit på de utallige ekstravagante lånordene, neologismene og særegne betydningene som man finner hos Frich når han er på sitt beste?

Sitatene i den første seksjonen er fra den søte, lille romanen Journalisten og filmstjernen (1929), som er et oppkomme av språklige godbiter:

den unge skibsreder … medbragte «grevinden» til Oslo, hvor hun gjorde megen lykke i et adelsforlatt land | antichambreringsdamer paa et moderne kontor faar liten tid til at beskjæftige sig med drømme og længsler | maaske de ynkelige rester [av ridderlighet] forefindes som et atavistisk instinkt | alt er et atavistisk fata morgana med sjælelige fotangler til mændenes fordærv | Signe Fersen filmet med stor dygtighet kjæresteri i baren paa Bristol | alle kretset om den unge pike med gazelleøinene | nu var den fandens hallomand ute igjen med sine snedige forførelseskunster! | hun visste jo, at der i hendes umiddelbare nærhet sat en række middelaldrende harpyer og slipte sine neb | det var som om hele himmelbroen brakende sank ned over Hollywood og druknet al menneskelig lyd i et skrald av rædsel og raseri | det nyttet ikke med smukke mannequiner og hofteløse charleston-ynglinger | kom igjen om en halv time, sa den smukke cerberus [sekretæren] | det smukt utstyrte jomfrubur, hun kaldte sit hjem | knokkelmanden vilde øiensynlig ikke ha ham | aldrig i livet, brølte Paalsen i tragten, saa et snes telefonider, som sat og lyttet betat, holdt paa at falde av taburetterne | hun var ikke helt ung, men meget smuk – med lyse, gutteagtige tituskrøller | de unge æskulaper med sine nye teorier, sine kniver, klyper og tænger | alle Oslodamer var jo opdraget til et frit og ubundet liv |

Her er en kavalkade med flere Frich-godbiter (med verknavn og sidetall) som blir å finne hos NAOB:

[det] nye elektriske aeroplan … hadde landet på et jorde (Gullåren 158) | mangen skjult hemmelighet, som kun en liten krets av tobakkens augurer kjenner til (Boken om tobakk 83) | jeg er selv aviatiker og kjender bedre til forbrydere end De tror (De sorte gribbe 27) | deres blodgriske øine så inn i en uendelig redsel mens de kokhete stråler skollet dem (I sølvlandets natt 114) | saaledes saa den professionelle bravo ut – av den gamle, middelalderlige type. Mordlyst og brutalitet stod skrevet i de haarde trek og de smaa slikkende øine (Slangeblomsten fra Magdala 117–118) | i en brøkdel av et sekund stod der en ildsøyle omkring den gamle kondottiere [statuen av Karl Johan] (De sorte gribbe 18) | ogsaa her hviler der en fafne over skogens rigdomme, – en vond gud, som fortærer dem, som passerer det forjettede lands tærskel (Kondoren 150) | også så gikk dansen til den lyse morgen i Johnsons saloon. Det var som om Klondykes fanitull selv satt nede i kjelleren og hamret takten (Gullåren 93) | malerens giftige filipenser flammet rødgrønt i maanelyset (Den gyldne pest 121) | naar vinen ved lagring har naadd den grad av utvikling at den egner sig til at avtappes paa flasker, kaldes den flaskemoden (Bordets glæder 120) | [politikeren] Clawson … grinebiteren og forbudsfanatikeren (A-magasinet 19.01.1928/2) | pariserne er jo galante herrer, men deres gatekurtise er for intet at regne mot den, som det eksotiske rak forurenser byen med (Slangeblomsten fra Magdala 15) | det gjærte i luften, og i gjæringsperioder har den menige mand en sterk trang til alkohol (Den røde taake 136) | perioder preget av revolusjon | det er en kjendt sak at mange mennesker har hvad man kalder en ideosynkrasi for tobak (Bordets glæder 178) | vor hud er for jomfrunalsk til dette badstuehelvede (Kondoren 140) | det var en liten fingerfærdighet, som er i god kurs blandt kentaurerne under Condilleros skraaninger (Kondoren 52) | kinematograferne sveivet sammen levende illustrasjoner til en ny nordens historie (De sorte gribbe 10) | de to mænd i likbarberens hytte saa tankefulde ut paa det lille gaardsrum (Slangeblomsten fra Magdala 100) | [champagne er] er sjælelig lysbringer (Bordets glæder 144) | næst efter amerikanerne er vel nordgermanerne det mavesvakeste folk i verden (Bordets glæder 9) | misericordiasnittet hadde for anden gang i Fjelds kamptid forfeilet sit maal (Kondoren 78) | det er kapitalismens molok, som har slukt vore brødre og søstre (Den røde taake 98) | hun kjendte sine Robinsonader og visste, at det gjaldt for henne at finde skjæl og vand (Den røde taake 103) | enstonigheten i hendes tilsynelatende saa straalende liv hadde git hende den spleen, som fødes i skyggen av den ydre glans og rigdom (Den røde taake 40)

Her gjengir vi et utdrag av Axel Kiellands forfatterportrett i Dagbladet i anledning Frichs 60-årsdag (1932):

«Det var noe nytt og villt som rev alle med, guttene hadde ham gjemt under genseren når de skulle lese geografi, han fløt i jernbanekupeene, hans helter blev mønster i leken på løkkene, hans enkle romantikk blev den oppvoksende slekts evangelium ... Der er av og til en sinnssyk prakt over dette usoignerte forfatterskap, midt i hans drønnende periodiske vrøvl koker livet, plutselig skyter billeder opp som en husker, usannsynlige, javel, idiotiske og ukresne, javel, men voldsomme og farverike ... Han skriver med selve biceps ... ytterst på parodiens grense balanserer han ... Og det skal innrømmes at meget merkelig er kommet til verden i hans hjerne, fremtidsprofetier av såre merkverdig karakter ... og mange av hans spådommer er gått i oppfyllelse ... Hans tekniske fantasi står på høyde med Jules Verne's ... Men han er og blir Øvre Richter Frich, .. også forloren skilpadde er en velsett rett på bedre restauranter. Så vi deltar herved i den almindelige lykkønskningsaksjon på seksti-årsdagen og takker ham inderlig for hans innsats i norsk åndsliv.»

LITT OM FØLJETONGEN

Kanonernes sjel ble publisert som kjellerføljetong i Aftenposten fra 20. desember 1914 til 14. mars 1915. Bokversjonen kom som vanlig ut senere på året. De mest leste bøkene til Frich inngikk ofte i serier. Norske gutterom i mellomkrigstiden var fylt opp med bind om Jonas Fjeld og Rocca. Kanonernes sjel er ikke del av en slik serie, men leseren bør være klar over at hovedpersonen Jørgen Bratt hadde opptrådt i I polarnattens favn. Roman fra Spitsbergen i 1912 (først utgitt under pseudonymet Reidar Noman). Det er her Bratt treffer sin tyske kone, noe som forklarer hvorfor han, som nordmann, kjemper på tysk side i boken vi her tar for oss.

Det er vanskelig å tenke seg en mer aktuell ramme enn de samtidige kampene i Belgia som føljetongen gir en inngående skildring av. Leseren blir neppe overrasket over at forfatteren hadde bakgrunn som journalist og, i likhet med vennen Sven Elvestad var vant til å formidle stoff på en suggererende og kunnskapsrik måte. Noen kritikere har brukt betegnelser som fordomsfull og voldsforherligende om stilen hans. Det er mye vold og fokus på politiske dikotomier i Kanonernes sjel, men verket skiller seg ut i Frichs forfatterskap ved sitt ektefølte engasjement og en viss patos (som kanskje var sterkest til stede når Frich skrev om mat, vin og tobakk). Forfatteren kunne ikke unngå å bli preget av stundens alvor.

Det er ikke dermed sagt at det nyanserte i fremstillingen gjør denne historien politisk korrekt, sett fra vårt ståsted. Frich velger ikke side i konflikten, men ser i føljetongens første episoder på krigen som en grusom nødvendighet som kan rense opp i dekadansen som ifølge ham og mange andre preger samtidens Europa. Denne måten å skildre krigen går riktignok over i en fremstilling av hvordan skikkelige mennesker blir til blodtørstige rovdyr på slagmarken. Dette virker også inn på personskildringene. Den sosialistiske pasifisten, som skildres med en forakt typisk for Frich i første del av boken, gjennomgår en dyp forandring og går fra å være en ren politisk abstraksjon til å bli et menneske av kjøtt og blod. Eller en nervebunt av en drapsmaskin, alt etter hvordan man ser det.

Mens de kjente Jonas Fjeld-romanene har kommet ut i nye opplag har Kanonernes sjel levd en skyggetilværelse i landets antikvariater. Vi synes det er på tide at den trekkes frem igjen fra kjellerdypet, særlig siden den følger i samme bane som vår forrige kjellerføljetong Tindebestigerklubben ved å være et av de få innslagene i norsk litteratur som direkte omhandler verdenskrigen. Et annet likhetstrekk er at verket inneholder elementer som, i likhet med Riverton-føljetongen, gjør den til en spionroman, selv om spioneriet her er flyttet fra det nøytrale Kristiania til sentrum av verdenskrigen!